The war on India

Naram visste at folk hadde begynt å lyve om Damu lenge før Damu selv forsto hvor mye.

Ikke de store løgnene først. Ikke de som senere blir til dikt, presteskrift og seierssanger med for mye gull og for lite støv i seg. De små løgnene kom tidligere. De som alltid kommer når et menneske – eller noe som står farlig nær mennesket uten å være det helt – begynner å fylle mer plass i andre enn i seg selv.

Han løftet ikke bare en krukke, sa de. Han løftet den som om vekten skammet seg.

Han gikk ikke bare gjennom markedet. Han fikk markedet til å roe seg.

Han smilte ikke bare til en kvinne. Hun bar smilet med seg i tre dager etterpå.

Han sto ikke bare ved vannet. Vannet så ham tilbake.

Naram hadde hørt alle variantene nå. Vanlige folk hadde ikke ord for det som faktisk skjedde rundt Damu, så de bygde andre. De bygde ikke engang bevisste løgner alltid. De bygde noe enklere og farligere: forklaringer som gjorde det mulig å leve nær ham uten å måtte innrømme at de ikke forsto hva de så.

Det irriterte Naram. Ikke fordi alt var feil. Men fordi noe av det var rett på en måte som gjorde resten verre.

Denne morgenen kom Damu ned fra de øvre terrassene uten følge.

Det alene var nok til at tre tjenere rettet ryggen, to unge jenter ved den ytre søylegangen sluttet å snakke midt i en setning, og en gammel bærer flyttet kurven sin ut av veien selv om Damu fortsatt var mer enn tjue skritt unna.

Naram sto ved en lav steinbenk og lot som han strammet en lærrem rundt håndleddet.

Han så alt.

Damu gikk som om kroppen allerede visste at mennesker kom til å flytte seg. Ikke med arroganse. Det ville nesten vært lettere. Arrogante menn kunne gjøres mindre med én god latter, ett offentlig nederlag eller en støvel plassert riktig under et treningsfall.

Damu bar noe annet.

En naturlig tyngde.

Og en fullstendig uvitenhet om hvor tung den hadde blitt.

Han hadde vokst seg høyere enn de fleste mennene rundt dem. Ikke bare høy – det fantes mange høye menn i Atlantis – men ferdig på en måte som gjorde at andre kropper virket midlertidige ved siden av hans. Skuldrene hadde fått Ziusudras bredde uten å bli like monumentale. Midjen var smalere. Bevegelsene lettere. Det fantes fortsatt noe av Sira i måten han snudde hodet på når noen ropte, en mykere oppmerksomhet som kom før vurderingen.

Ansiktet var verre.

Folk kunne ha håndtert styrken lettere dersom ansiktet hadde vært hardt.

Det var det ikke.

Han hadde farens symmetri, men ikke farens kalde avstand. Morens varme lå fortsatt under huden og gjorde uttrykket åpent selv når tankene hans var langt borte. Øynene skiftet etter lyset – mørkere under tak, nesten gyllenbrune ute ved vannet – og munnen hadde en farlig tendens til å se ut som om den allerede kjente hemmeligheten i det noen forsøkte å si.

Ziusudra fikk folk til å bøye seg.

Damu fikk folk til å komme nærmere først.

Det var en annen type makt.