The last of Atlantis

Damu hadde sett byer før.

Han hadde sett dem fra luftlinjene som mørke kretser rundt vann, som glinsende noder under kveldslys, som sår i jord der stein, røyk, dyr og mennesker presset seg sammen i samme pust. Han hadde gått gjennom havnebyer der lukten av salt, blod og krydret olje satte seg i huden før man rakk å si navnet på stedet. Han hadde sett høye hus i øst som så ut som om de var bygget for å måle himmel, og gamle bosetninger i vest som klamret seg til elver med den ydmykheten bare dødelige samfunn har.

Men dette var ikke en by.

Det var en vilje med murer.

Den lå foran ham i morgenlyset som om havet selv hadde gått med på å bære dens selvbilde. Fra den første ytre vannlinjen og helt inn til sentrum så Atlantis ut som noe mennesker ikke burde ha klart å bygge uten å miste seg selv underveis.

Naram sto ved siden av ham på den høye prosesjonsbroen som førte inn over en av de ytre kanalene. De hadde gått denne veien før, begge to, men aldri slik. Aldri etter India. Aldri med Deriades’ død bak dem. Aldri med hele sfæren i ferd med å snu hodet samme vei som dem.

Under dem gled vannet mørkt og langsomt mellom steinvegger så presise at de så skåret ut av geometri mer enn av hender. På begge sider lå de første havnearmene åpne som enorme kjever, fulle av skip, lasteramper, flyteplattformer og dype bassenger der maritime bærere kunne senkes ned og arbeides på i dempet ro.

Over havnene sto tårn.

Det var ikke bare forsvarstårn og ikke bare signalstasjoner, men høye, slanke konstruksjoner av hvit og mørk stein, med innfelte lysbånd og metallårer som fulgte søylene oppover mot åpne kranser under toppen. Om dagen glitret de bare svakt, men når vinden tok dem riktig, kunne man høre en tone i dem, som om hele byen sang med lukket munn gjennom sine egne konstruksjoner.

– Faen, sa Naram lavt.

Damu så på ham.

– Hva?

Naram ristet på hodet og lo kort for seg selv.

– Det er bare for stort. Alt sammen. Hver gang tenker jeg at nå er jeg vant til det. Og så kommer vi hit igjen, og hele stedet oppfører seg som om det er bygget for å ydmyke vanlige mål.

Damu sa ikke noe med en gang.

Han så fremover.

Ringene lå etter hverandre, ikke flate og enkle slik senere fortellinger kom til å gjøre dem, men levende, forskjøvede, bundet sammen av broer, sluser, prosesjonsveier, vannløft og nivåer av stein og jord som hele tiden lot sentrum trekke blikket videre innover. Det var vann mellom ringene, ja, men også mer enn vann. Kontrollerte strømmer. Speilflater. Løftekanaler. Dype blå renner for store fartøy, og smalere sølvgrå løp der mindre båter gled frem lydløst mellom terrasser og søyleganger.

Og over dette igjen lå hagene.

Det var dem folk utenfra kom til å huske dårligst, tenkte Damu. De ville fortelle om ringene, havet og de umulige murene. De ville tale om metall, templer og strålende stein. Men hagene var det som gjorde alt virkelig ubarmhjertig, for de sa at Atlantis ikke bare ville være mektig.

Den ville være vakker på en måte som fikk naturen selv til å se ut som et råutkast.

De hang i lag.

Ikke små, pyntelige hager på balkonger, men hele terrasser fulle av løvverk, vann, skygge og bevegelse. Vinranker falt i tunge grønne slør over høye murkanter. Frukttrær sto på steinplattformer så brede at de kunne vært egne lunder i en fattigere by. Vannrenner og fall gikk fra en høyde til den neste og brøt lyset i tynne sølvbånd. Fugler med metallgrønt, hvitt og mørkeblått i fjærene satt i de høye greinene og fløy mellom søylehodene som om de selv var del av byens mønster.

Lenger inne så han dyreinnhegningene, de store, halvåpne hagefeltene der rovdyr, hjortedyr, eksotiske fugler og mindre flokker av mer fremmede skapninger ble holdt, ikke som sirkus, men som tegn på kontroll. Store katter lå på opphøyde steinplattformer i morgensolen som om de var del av arkitekturen.

Naram pekte mot en høyere terrasse.

Et helt hagefelt lå der oppe over en rekke bueganger, båret av massive steinsøyler med mørke metallinnlegg som gikk som årer gjennom dem. Over søylene sto jord i meterhøye bassenger, og ut av den steg sypresser, brede løvtrær, blomstrende busker og lange felt med lavere vekster i ordnede rader.

Midt gjennom alt rant en smal kanal med så klart vann at lyset fra himmelen og lyset fra de innfelte båndene i steinen blandet seg og fikk hele hagen til å se ut som om den var litt mindre virkelig enn resten av verden.

– Hele det der ligger over en hall, sa Naram. – Hvem i helvete bygger skog over taket sitt?

– Atlantis, sa Damu.

– Ja. Det var feil spørsmål.