Speilvendt

Dørene gled fra hverandre uten en lyd, som om bygget selv hvisket.

Et nytt sykehus: glass og stål, hvitt lys som aldri flimret. Scannere summet lavt inne i veggene. Kaffemaskinen på pauserommet pustet ut en tynn stripe damp før den sovnet igjen. De fleste sengene var opptatt av det vanlige: et brudd, magesmerter, en gammel mann som ventet på transport. En by av denne størrelsen burde romme mer uro enn dette, men morgenen bar på en slags kunstig fred, som en pausemelodi mellom to sanger.

I triagen sto to sykepleiere og snakket om helgevakten. En portør trillet en tom seng forbi; hjulene var så nye at de ikke knirket. Overlegen stanset bare lenge nok til å slippe en tørr kommentar om konferanseplanen i et IT-system som aldri fungerte, fikk et halvt smil tilbake og gikk videre. Monitorene langs veggen slo ut jevne, grønne tannhjul av hjerteslag.

Nesten alt var normalt.

Ambulansesirenen var ikke høyere enn de andre, men den skar likevel gjennom. Svingdørene klikket, og de opplyste stripene i gulvet flammet opp en vei mot traumestuen idet båren kom stormende inn.

Ambulansepersonellet var rutinerte: kort rapport, full bevegelse.

– Mann, midten av trettiårene. Kollapset på gata. Ingen synlige traumer. Ingen kjent sykehistorie. Blodtrykk på 90 under transport, falt på væske. Oksygen ga ingen effekt. GCS opp til 12, nede på 8 igjen nå.

Båren låste seg fast i sengen, mansjetten ble strammet, oksygenmasken presset ned over munn og nese. En sykepleier klippet gjennom skjorte og belte. En blyanttynn vene i albuen sprakk uten at noen reagerte.

Rommet ble kaldere.

– Frie luftveier, sa en lege. – Koble til monitor. To grove venefloner.

Tallene løp fra dem fra første sekund. Pulsen steg, oksygenmetningen falt, blodtrykket var ustabilt på en måte som verken lignet blødning eller sepsis. Oksygenet freste. SaO₂ hoppet opp et øyeblikk, så falt den igjen, som om masken leverte feil luft. En sykepleier justerte masken, så på skjermen, justerte igjen, uten å få det hun ville ha.

– Adrenalin, sa legen. – Liten bolus.

En annen nikket, trakk det opp og ga det. Kurvene løftet seg kort, som et falskt smil, før de sank dypere. En tredje så opp fra monitoren.

– Det blir verre når vi gir, sa hun. – Se på trykket. Og rytmen.

EKG-en ertet dem: sinustakykardi, så korte, rykkvise ledningsblokker som kom og forsvant uten logikk. En lege la hodet litt på skakke, som om han lyttet innover etter en skjult rytme, men fant ingen.

– Blodgass, sa noen. – Vi trenger laktat.

Prøven gled inn i analysatoren, lokket lukket seg mykt, maskinen tenkte. Så et pip, en rød stripe over skjermen:

SAMPLE INVALID

Brukerfeil. Det burde vært en enkel omkjøring. Bioingeniøren hevet brynene, tørket en dråpe fra hansken og kjørte prøven igjen.

Samme pip.

Samme røde stripe.

– Maskinen er ny, sa hun. – Det er ikke maskinen.

– Ta en ny, sa legen. – Sentrifuger manuelt.

I mellomtiden beveget pasienten seg på måter en kropp vanligvis ikke gjør. Ikke kramper, ikke voldsom uro, bare små, presise rykk som krøp oppover armene. Fingrene knyttet seg, slapp, knyttet seg igjen i en rytme som verken fulgte hjertet eller pusten, men noe annet.

Det var nesten det verste ved det – ikke voldsomt, bare målrettet, som om kroppen adlød en beskjed som ikke kom fra dem.

– Hypoglykemi?

– Gi glukose.

Glukosen gikk inn. Respirasjonsfrekvensen steg, svetten brøt frem, oksygenmetningen falt noen prosent til. Et sted i rommet møttes to blikk; en gammel refleks ble trigget: Når A svikter, prøv B. Når B ødelegger, prøv C. Når C ødelegger mer, gå tilbake til A – bare saktere.

– Sjekk pupiller, sa en sykepleier lavt. – Lys.

Pupillene trakk seg sammen som forventet. Ingen asymmetri. Ingen fokale tegn. Det virket nesten komisk ordentlig, som om kroppen hans ville bestå en nevrologisk eksamen mens alt annet kollapset.

– Anafylaksi?

– Adrenalin har ikke hjulpet.

– Steroider, da. Raskt.

Steroidene gikk inn. Puls opp. Trykk ned. Et nikk vred seg til en rynke. Det var som å se noen vippe alle de røde bryterne samtidig.

– Vi intuberer, sa anestesilegen. – Han klarer ikke dette selv.

Intubasjonen var feilfri i sin tekniske renhet: lysene lå riktig, laryngoskopbladet, synet av stemmebånd som åpnet seg. Tuben gled inn. Mansjetten ble fylt. Kapnografen tegnet CO₂-kurver som ga mening, pustene gikk inn og ut i ordnet rytme.

Men oksygenet nektet å stige.

Den blå linjen holdt seg lav, som om lungene pustet rundt noe de ikke kunne bruke.