Meslamtaea

De kalte den Meslamtaea.
En verden der ingen noen gang skulle være alene i sitt eget hode.
Tredje øyet i pannen bandt alle sammen i et stille, usynlig fellesskap. Byene hang i himmelen, havene fulgte mønstre skrevet i stjernene, og hver tanke hadde et stort, mykt nett å falle ned i. Alt var kontrollert. Alt var innenfor tallene. Helt til lyset endret seg, himmelen brant – og nettverket ble revet ut med rota.
I ruinene etter Dag Null vandrer en navnløs gutt over en planet som fortsatt ligner en sivilisasjon, men som allerede er et skall. Han får et navn – Amrugal – samtidig som alt som bar navnet hans, går i stykker: flåten, byen, fellesskapet i pannen. Rundt ham faller familier, undergrunnsceller og hele himler, til det bare er støv, restlys og én kropp som fortsatt insisterer på å gå litt til.
Gjennom fragmentene av Exilium-arkivet følger vi ikke heltene som vant, men fotnoten som ble igjen: barnet som ser en verden dø fra bakkenivå, langsomt og uten nåde.
«Opp eller støv,» sier de siste som fortsatt våger å gjøre motstand.
For Meslamtaea blir det støv.
Men det som skjer her, slutter ikke her. Dette er bare første fil.