Ki

Mørket var ikke helt mørkt.

Det hadde et rødt skjær et sted bak øyelokkene, som om noen holdt en glødende flate nær ansiktet hans uten å la den ta helt over.

Han forsto at han ikke lå stille da kroppen begynte å skli. Ikke fremover. Ikke nedover. Mer som om verden var blitt vippet, og alt inne i skipet var på vei langs en ny flate.

En metallkant traff ham i siden. Luften ble slått ut av lungene i ett flatt støt. Han forsøkte å hente den tilbake.

Pusten kom som en brutt bevegelse.

Metallsmaken kom først.

Så luften.

Over ham brølte noe.

Ikke en stemme.

Ikke et skip.

Atmosfæren.

– Høyde … uklar … forsinkelse i …

En stemme et sted over hodet forsøkte fortsatt å være system. Ordene kom stykkevis, som fragmenter fra et panel som ikke lenger klarte å holde hele setninger.

– Skrog … penetrasjon … sektor …

Resten druknet i et nytt slag.

Skipet snudde.

Det var aldri meningen at han skulle kjenne forskjell på opp og ned i et korrigert gravitasjonsfelt. Det var hele poenget med konstruksjonen.

Nå var feltet borte.

Tyngden valgte en ny retning hvert sekund. Først ble han presset mot gulvet. Så mot en vegg. Deretter mot noe som en gang hadde vært taket.

Støttepunktene ga etter ett etter ett.

Noen skrek. Ikke mange. Bare de som fortsatt hadde luft.

Ett skrik stanset midt i en tone, som om munnen plutselig var blitt fylt av metall.

Tredje øyet forsøkte instinktivt å hente data:

høyde, vektor, rotasjon, bane.

Alt som kom tilbake, var hvit støy og striper av rødfiolett lys.

Et øyeblikk fikk han et glimt gjennom en sprekk. Det var for kort til å bli et klart bilde, bare en følelse:

En himmel som var for nær.

Skyer som ikke var skyer, men brennende gass.

En kontur av land langt under, som rakk å bli til ett ord i hodet:

Kenoma.

Ikke som en fjern myte.

Som en teknisk betegnelse: det ytterste laget, sonen der alt som var kastet vekk, gikk i sirkel rundt det som betydde noe.

Ki var perifer.

Og de var på vei rett inn.

– Stabiliseringsfelt kollapser, sa systemet.

Stemmen var merkelig rolig, som om den leste av tall under en øvelse.

– Fremre ringstruktur …

Han hørte ikke slutten.

En del av skroget rev seg løs. Lyden var våt og skarp på samme tid, som om metallet hadde vært kjøtt. Luft ble sugd ut gjennom en ny åpning.

Noe dro i beinet hans, så i armen, så i hele kroppen på én gang.

Selen som hadde holdt ham til en stol som ikke lenger eksisterte, ga etter – først i den ene enden, så i den andre.

Han var fri, men ikke på en måte som innebar valg.

Verden ble til en trommel som roterte rundt en usynlig akse.

Han traff en flate igjen.

Denne gangen hørte han slaget inne i hodet før han kjente det i kroppen. En kort, skarp lyd, og så ble alt mykt og langt borte.

Data falt fortsatt inn, ufullstendige og stykkevise:

– Høyde … lav …

– Hastighet … kritisk …

– Overlevelsesvektor … marginal …

Hjernen registrerte ironien et sted bak smerten:

Marginal betydde fortsatt mer enn null.

Mer enn hele flåter som allerede var ute av beregningene.

Så kom bakken.

Han opplevde den ikke først som et slag, men som slutten på en bevegelse. En retning som hadde vært der hele tiden, tok bare brått slutt.

Alt som ikke var festet, fortsatte.

Han var en del av det.

En vegg, et gulv, en panelrest, en annen kropp – alt blandet seg.

Lyden var ikke én lyd. Den var mange:

skrog som sprakk,

bjelker som brakk,

metall som skrek etter å fortsette, men ikke fikk lov.

Etter det som kunne ha vært ett sekund eller ti, kom stillheten.

Ikke total.

Men større enn alt som hadde vært før.

Et sted dypt inne i strukturen forsøkte systemet fortsatt å være system.

En siste loggstreng presset seg gjennom skadde linjer og fant en vei inn i et lagringsområde som ennå ikke var fullstendig brent:

KI-TA // STATUS: PERIFER

INGEN FLÅTESTØTTE

Det var alt.

Pur-Atum-Ka lå presset mellom to flater som ikke lenger visste om de var vegg eller gulv.

En metallplate hadde stanset rett før den knuste brystet hans fullstendig. Det var nok plass til en halv pust.

Han tok den.

Luft kom inn, fylt av støv, brent isolasjon og den søte, kvalmende lukten av noe organisk som hadde vært for nær varmen.

Skulderen var mørk av smerte. Beinet svarte ikke ordentlig. Tredje øyet var et tungt, stille punkt i pannen.

Han forsøkte å registrere en vektor.

Det fantes ingen vektor mer.

Ingen felt. Ingen bane.

Bare tyngdekraft – den mest primitive av alle kreftene de hadde lekt med, regulert og brukt.

Nå var den alt som holdt ham og restene av skipet fast til noe.

Det siste han rakk å tenke før mørket gled inn for alvor, var ikke et tall.

Bare en enkel, nesten banal setning:

Vi kom ned.