The wine God

Amtu visste at landet en dag kom til å bli husket feil.

Ikke fordi menneskene løy. De fleste løgner var for små til å overleve lenge. Men fordi verden, når den dør på riktig måte, etterlater seg bein der det en gang fantes kjøtt, og støv der det en gang fantes vann.

Slik kunne hele sannheter tørke inn til noe senere slekter knapt ville tro på om de fikk det fortalt rett.

Denne morgenen var landet fremdeles levende.

Det lå varmt og tungt under solen, grønt nok til å blinde den som bare ventet sand, rikt på vannløp, siv, mørk jord og brede, langsomme innsjøkanter der fuglene sto tett som skrift langs bredden.

Store dyr hadde allerede satt spor i mudderet før dagslyset steg helt. Insektene sang i det høye gresset. Små flokker med geiter ble drevet mellom lave trær. Langt ute mot et glitrende vannspeil kunne man, om man hadde skarpt blikk og nok tålmodighet, se de brede ryggene av større skapninger bryte overflaten og forsvinne igjen.

Amtu gikk gjennom denne verdenen slik hun alltid gikk i den:

uten å stanse for å beundre den.

Hun hadde et lintøybrett spent fast over ryggen med remmer, en sekk med urter og salver ved hoften og en smal flaske vann stukket ned mot korsryggen. Håret var bundet stramt opp for varmen. Sandalene hennes var støvete allerede, men ikke av ørken.

Av jord.

Av tørket leire fra gårdsplasser, stier mellom irrigasjonsrenner og tråkket mark der folk faktisk levde.

Den lette drakten hang tett mot kroppen av fukt og varme der solen allerede hadde begynt å gjøre sitt arbeid.

Stien hun fulgte, gikk langs et lavt vannløp som var ledet i jevn renning mellom stein og hardpakket jord. Sivene sto enkelte steder så tett at de skjulte den andre bredden. Små fisk blinket i de grunne partiene.

Over henne gled tre store fugler i en langsom sirkel. Lenger fremme sto to gutter på en flat stein og kastet tau mot et vannkar som hadde satt seg fast i gjørmen. Den ene bannet høyt da han mistet grepet. Den andre lo.

Amtu hørte lyden uten å smile.

Hun kjente denne delen av verden med kroppen.

Hvor bakken var fastere etter nattens kjølighet. Hvor myggen ble tykkere ved de mørkeste vannspeilene. Hvor trærne sto tettest. Hvor jorden kunne bære en kjerre, og hvor den slukte hjulene om man forsøkte.

Hun visste også hvor man måtte løfte blikket.

Ikke hele tiden. Ikke slik bønder gjorde når de ventet regn eller tegn.

Men på bestemte steder.

Da hun kom over den lave forhøyningen der stien svingte rundt en klynge mørke steiner, gjorde hun det.

Og der lå den.

Ringen.

Ikke bare en by. Ikke bare et maktsentrum.

Noe større.

Som om mennesker en gang hadde fått ordre av vesener med mer tid og mindre frykt enn dem selv, og deretter brukt generasjoner på å presse formen inn i landet til jorden hadde lært seg den.

De store sirkelformede vannløpene glitret i morgenlyset som innsatte årer. Murer av hvit og rød stein steg i brede, kontrollerte bånd innover mot de høyere nivåene. Tårn sto med nøyaktig den avstanden de skulle ha fra hverandre, ikke én håndsbredde mer.

Lave broer og passasjer krysset vannringene. Høye flater fanget solen lenge før den nådde markene rundt. Midtsonene hevet seg over resten som om de ikke bare var bygget oppover, men utpekt.

Bak og rundt dem strakte resten av sfæren seg utover: mindre byklynger, havnekanaler, dyrket land, hellige veier, skyggefulle lunder og hvite steinrygger som bandt sentrene sammen.

Enda lenger ute, mot vest, lå den tunge glansen fra havforbindelsen som en senere verden kanskje ville kalle en øy og tro den dermed hadde forstått noe.

Amtu sto ikke og stirret lenge.

Det gjorde fremmede, barn og menn som trodde storhet kunne læres bare ved å se på den.

Hun lot blikket hvile der et øyeblikk, lenge nok til å måle lyset mot de innerste ringene og se at vannet sto høyt i de ytre kanalene denne dagen.

Deretter gikk hun videre.