Ayahuaska

Vi gikk tilbake til plassene våre. Ingen snakket. Det var så stille at en nål kunne falt gjennom mørket.

Sjamanen tok frem rapé og forklarte kort: et hellig tobakkspulver som blåses inn i nesen. Det svir, men jorder, skjerper og gjør deg klar. De som ville, fikk.

Det gjorde vondt og vekket meg.

Jeg landet i kroppen.

Så kalte sjamanen kvinnene frem til kopp én. Én etter én trådte de inn i sirkelen. Han holdt glasset i begge hender, sa en kort bønn og rakte det over.

Min tur.

Jeg reiste meg og gikk inn i sirkelen. Et glass med lysebrun væske ventet på meg – ikke akkurat appetittlig. Hodet mitt sa: «Hva er det du driver med?» Men hjertet gledet seg.

Bønn. Glass.

Jeg drakk i én bevegelse.

Ved siden av lå en liten skål med eplebiter og druer – et lite lys mot smaken.

Kopp én var MAO-hemmeren, laget av frø eller caapi. Den smakte som barsk sjokolade, jord og bark. Sjamanen hvisket at den ofte smaker verre for hver gang.

Jeg gikk rolig tilbake. Noen mediterte. Noen gikk på toalettet med følge. Andre brakk seg av smaken. Selv satt jeg stille og ventet.

Ventingen var merkelig – som å stå på perrongen før et tog du aldri har tatt tidligere.

Etter tre eller fire sanger, kanskje femten minutter, kom svimmelheten.

Kvinnene gikk først frem til kopp to. Jeg fulgte med. Alle hadde sin måte å ta imot den på. Alle hadde sin egen rytme.

Så var det min tur igjen.

Et mørkere brygg. Bønn. To hender. Et glass.

Jeg så ned og sa stille:

«Så vi endelig møtes, Mor Ayahuasca. Etter så mange år. Vær mild.»

Jeg drakk.

Smaken var jord, leire og bark. Amazonas’ elvebredd samlet i et lite glass. Det var ikke godt, men det var ekte.

Jeg gikk tilbake til plassen min.

Musikken kom – en perfekt blanding av icaros, helende toner og søramerikanske rytmer. Høyt nok til å bære, lavt nok til å romme stillheten.

Jeg begynte å tvile.

«Fikk jeg nok?»

«Kanskje jeg tåler for mye?»

Så la det seg over meg.

Tyngden.

Kroppen ble tung som stein. Jeg gled ned og la meg.

Fra gulvhøyde så jeg sirkelen nedenfra. Grønn røyk steg som formløse ånder. Skogens voktere løftet seg mot taket, der gevirene hang.

Så smalt det.

Lavvoduken ble raketten som skjøt meg ut.

Farger. Fraktaler. Geometri.

Mor Aya danset, sang og instruerte. Alt var levende, overveldende og umulig vakkert. Jeg hørte meg selv si høyt:

«Wow. Holy shit.»

De første timene var ren, umulig skjønnhet – som et Alex Grey-maleri i levende bevegelse. Og likevel var jeg hele tiden jordet.

Noen ganger falt jeg inn i en drømmelignende tilstand. Ikke søvn, men som om jeg ble andre mennesker en kort stund. Jeg levde andres liv i små, klare utdrag.

Etter en liten evighet reiste sjamanen seg.

Runde to.

Jeg landet delvis. Forfjamset. Lettet.

Dette var ikke en hallusinasjon.

Det var sannhet.

Like før runden sluttet, kom en tydelig beskjed:

«Slipp. La deg selv gå.»

Og Bestemoren smilte.