A.MA.RU

Det finnes en løgn som alltid kommer etter vann.

Den sier at flommen kom fordi mennesket var ondt.

Det er ikke helt feil.

Det er bare for lite.

Mennesket liker slike forklaringer, fordi skyld er lettere å bære enn skala. Hvis verden går under fordi noen syndet, kan verden fortsatt forstås som moralsk. Da finnes det en grunn, en dommer, en lov, et brudd og kanskje en vei tilbake. Da kan barnet spørre hvorfor vannet kom, og den gamle kan svare uten å måtte si at himmelen, havet, isen og jorden selv en gang ble satt i arbeid av krefter som ikke trengte hat for å ødelegge.

For det var ikke regnet som begynte det.

Regnet kom senere.

Det kom som minne, som språk, som den formen korte liv kunne gi en katastrofe de aldri hadde mulighet til å forstå fullt. Men før regnet var det målinger. Før målingene var det råd. Før rådet var det frykt for at den gamle verdenen, den høye verdenen, den blandede verdenen av gudekropper, konger, hybridlinjer og byer som trodde de kunne bære himmelen i stein, skulle reise seg igjen og gjøre alt som var blitt spart, ubrukelig.

Atlantis trodde fortsatt på sin egen skjønnhet.

Egypt målte stillheten.

India lyttet kaldt.

Ziusudra begynte å telle det som kunne bæres.

Og under alt dette våknet linjer som aldri burde ha våknet samtidig.

Senere skulle menneskene gjøre dette enklere. De skulle fortelle om én mann, én ark, én familie, én fjelltopp, én pakt og én Gud som lukket døren. De skulle tegne dyr i fredelige rekker og la vannet bli bakgrunn for nåde. De skulle glemme stanken, trengselen, de syke barna, dyrene som sparket i mørket, stemmene utenfor treverket og den grusomme sannheten i at redning aldri var det samme som frelse.

For de ble ikke frelst.

De ble beholdt.

Det var forskjellen som nesten alt etterpå kom til å skjule.

Dette er fortellingen om den forskjellen.